Dette er et dikt jeg skrev når vi hadde skrivekurs. Det handler om en kone som har mistet mannen sin i en fabrikkbrann i Bangladesh
De fortalte meg at mannen min var død
Han mistet livet i morges
og hans siste ord
var navnet mitt
Han hadde sagt det med håp
håp om at jeg skulle forstå
Hvor lei seg han var
for å forlate meg
og våre små
Men hvordan skal vi klare oss?
Vi mistet mannen som forsørget oss
ga oss mat på bordet
Og han som ga oss klær å gå med
uansett om klærne var få
var det klær
Og han ga oss kjærlighet, det vakreste han kunne gi
men hva nå?
Skal vi gå sultne?
må vi Også dø?
jeg må i arbeid.
men hvem skal se etter barna?
barna skjønner ikke, de venter på far
At han skal komme hjem,
klemme dem
men den eneste klemmen de nå kan få
Er bare av meg å gi
Jeg har det fulle og ene ansvar
Over mine små, som pleide å være våre.
Mens jeg er ute, når barna sover
kan mennesker kan komme og ta og klå.
Merke mine søte små.
Ta dem vekk fra meg.
men jeg er da ute
og det vil ikke være noe jeg kan gjøre.
Alt jeg kan gjøre er å be.
Be om at noen større enn meg
beskytter de uskyldige hjemme
som ligger i sengen og drømmer
om den blåe himmelen også jeg pleide å se.
